Holst hadde et meget stort kontaktnett i internasjonal politikk. Han hadde store kunnskaper, dyp innsikt og en imponerende analytisk evne. I tillegg hadde han en arbeidskapasitet som han utnyttet inntil det umenneskelige. Han kunne briljere i internasjonale forsamlinger. Han kunne også være tøff.
Johan Jørgen Holst hadde nok lettere for å bli
anerkjent i utlandet enn hos mange i det hjemlige
politiske miljøet. Det tok tid før mange skjønte hvilken fremragende representant han var for sitt land. Dette kan nok for en del ha sammenheng med at det flere ganger sto strid om Holst i norsk politikk. Han kom gjentatte ganger på kant med Stortinget. Han hadde vel ikke helt sans for det møysommelige arbeidet det er å gjøre nasjonalforsamlingen til lags. Flere ganger gjorde han helt åpenbare tabber i sitt forhold til
Stortinget. Mange holdt ham for å være arrogant — og det er noe av det verste man kan være på Løvebakken. Det var vel først og fremst slik at han var noe for intelligent og kunnskapsrik for størstedelen av representantene. Det kunne de lett tolke som
